Ja, det må jeg virkelig innrømme at jeg er..
Innlegget mitt fra i går, som skulle være et slags småhumoristisk hjertesukk har i skrivende stund blitt delt 131 ganger, jeg ser trynet mitt over hele facebookfeeden min, samt twitter..Nesten 1000 mennesker var innom her mellom klokka 20:00 og 00:01! Og det er for meg.. Som er en småskalablogger helt vannvittig.
Jeg har fått mail, tekstmeldinger og meldinger på facebook med lykkeønskninger, jobbtips og gode råd.
Og jeg har lært meg en lekse i sosiale medier jeg ikke ville vært foruten.. At når man skriver noe og deler det offentlig, og andre mennesker gjerne vil hjelpe, deler og støtter, ja så eksploderer det skikkelig..
Jeg har fått beskjed om at folk jeg knappest vet hvem er har delt innlegget mitt, mennesker som skriver fine ting.. Om MEG!? Rart og fint, og det føles litt merkelig.. JanteTante har nok greid å holde meg litt tilbake.
Jeg følte meg litt Amerikansk i går kveld når jeg satt her å skrev, er det egentlig lov å si sånt om seg selv? Er det lov å kun fremheve sine gode sider, og sine gode egenskaper?
Men så bare tenkte jeg.. «dette er jo hva det gjør i Amerika 
« Har aldri sett en amerikaner på tv som stusser i å skryte av seg selv og hva man kan utrette.. Så trykket jeg publiser, med verdens største klump i magen!
Og så har jeg tenkt masse på dette med jobb og identitet, faktisk så har jeg drømt i natt, om jobb, tilknytning, hva det gjør med deg og hvordan hverdagen fungerer når man har en jobb. Og hva det vil gjøre med meg og min identitet om jeg kommer meg ut i arbeid igjen..
Etter å ha gått på en smell etter to tunge svangerskap takket bekkenet mitt for seg. Hylende urettferdig var det, og når man vil men ikke kan så gjør det vondt! Jeg har etter endel år med trening og diverse tiltak er jeg nå tilbake på rett kjøl, og er friskmeldt så godt det lar seg gjøre. Så lenge jeg får trent så går det over all forventning! Og nå er jeg overmoden og overklar for å gjenforenes med arbeidslivet.
Jeg har faktisk savnet det veldig, og gleder meg til å få møtes igjen.
Det å ha vært i NAV sitt system i så mange år gjør noe med en, å måtte i møter, føle seg mindreverdig fordi man har fått seg en knekk og ikke kan gjøre så mye med det gjør noe med en..
En stor del av ens identitet er jo knyttet opp mot jobb.. Min «jobb» er NAV, og NAV tilbyr ikke en identitetsforankring gitt.
Må legge til at jeg har aldri møtt mye motgang med NAV, det har jeg virkelig ikke, har nok en av de beste saksbehandlerene der!
Man får jo spørsmål om hva man jobber med, men spørsmålet kunne like gjerne hvert «hvem ER du?». Og jeg har egentlig ikke noe godt svar.. «Jo, du skjønner.. Jeg er sånn arbeidsledig på arbeidsavklaringspenger fra NAV».. Husmor har blitt standardsvaret mitt og det funker sånn høvelig greit. Det er jo sånn derre MODERNE å være husmor nå vettu, jaggu flaks for meg altså
Det har også vært veldig fint, det har ikke vært bare sukk, stønn og savn..
Jeg har fått studert, jeg har hatt god og mye tid sammen med ungene og hundene, vi har hatt god tid på morgenen, de har blitt levert seint og hentet tidlig i barnehage, vi har hatt MASSE tid SAMMEN! 
Noe jeg helt sikkert etterhvert kommer til å savne som arbeidende dame! Hver livstil har sin sjarm. Og jeg er faktisk glad for å ha fått mye tid sammen med dem når de var små og trengte det mest. Og det er ganske fint faktisk.
Jeg har jo, helt objektivt sett, verdens fineste «flokk» å ta meg av, og det har gitt meg overskudd, energi og glede i hverdagen.
Og man skal ikke kimse av det heller..
Jeg har iallefall lært å sette pris på det man har, selvom man drømmer om å forbedre det i tillegg. Og kanskje er livet mitt på vei til et nytt sted nå. Jeg aner ikke.. Men jeg håper, tror og drømmer.
Tusen, tusen takk til alle dere som har lest, delt og brydd dere.. You Rock!
blogglisten_fb6cf7e68dd8fe73003440fcfe3bf291